Lørdag 3.august 2013 var dagen jeg har hatt i hodet mitt siden jeg fikk plass i oktober. Alle forberedelsene hadde gått som planlagt og jeg var KLAR!!
Dro sammen med Ida, Edvard, mamma og pappa opp til Eidfjord fredag. Dagen ble brukt til å spise og drikke, nervene var nesten under kontroll. Når vi ankom Eidfjord og jeg møtte alle de andre gale menneskene kom nervene tilbake for fullt. Hentet startnummer og dro opp til Fossli fjellhotell, kvelden ble brukt til å lage matpakker og en liten lett sykkeltur på 20 min.
Team Guro :)
Etter 4 timer søvn var jeg lys våken kl 01:30, hoppet rett i våtdrakta og pressa ned litt frokost. Når vi kom ned i startområdet var stemningen helt magisk. 18 grader og litt vind i lufta. Heldigvis hadde ikke YR riktig, de hadde spådd mye værre vær!!
Kl 4 gikk jeg ombord på ferja, ingen vei tilbake. Fant meg et sted å ligge, lukka øynene og kobla helt av. Litt før kl 5 fikk vi beskjed om å hoppe i vannet, kjente suget i magen. Ble alikevel overrasket over at det ikke var så høyt å hoppe :) Etter ca 10 minutter i vannet gikk starthornet, fant en veldig bra posisjon og fikk svømme i fred. Vannet var deilig, 17 grader! Det gikk veldig lett og kunne se bålet ved land. Jeg viste ikke hvordan jeg lå ann i feltet, men det var en del andre rundt meg.
Inn mot land kom det noen store bølger og store mengder saltvann gikk rett ned i magen.. Svømte langs brygga og kunne høre pappa rope ved land.
Fikk endelig land under beina og løp etter stemmen til Ida. Inn i T1, litt stiv i kroppen etter å ha ligget i vannet i 1:14 min. Det hadde gått akkurat så fort som jeg håpet på, tross ganske urolig sjø. Etter 6:46 min hadde jeg fått skiftet til sykkelklær og fått i meg mammas fantastiske havresuppe med blåbær. Totalt var jeg nr 90 og nr 7 av alle damene ut fra T1. Det forandret seg raskt! Jeg ble tatt igjen av mange veldig bra syklister de første kilometerne. Prøvde å ikke stresse med det, jeg viste at sykkel kom til å bli det verste for meg.
Fant en jevnt fart oppover de brutale stigningene til Dyranut, lå som nr 13 av damene og tapte mange plasser til gutta. Kroppen føltes bra, støtteapparatet mitt var på plass overalt. Langa meg fresubin og brød med honning. Maten gikk lett ned og jeg klarte å få i meg bra med drikke.
Supersøster med matpakken min ;)
Etter Dyranut var det ikke så mange som tok igjen meg, det var bra for motivasjonen. Det som var verst var vinden. Jeg turte ikke å ligge i tempobøya, så ble sittende veldig oppreist og stiv. Krampe i triceps!!! Fikk påsmørt Linex på skuldre og armer oppe på vidda, det gjorde at det ble bedøvd. Et problem mindre..
Endelig på Geilo, flere bakker. Beina var fortsatt superpigge, klarte å plukke et par stykker oppover bakkene. Støtteapparatet var på plass på hver bakketopp, klarte å få i meg mye mat og drikke. Stemningen i løypa var magisk, mange som heiet! En supporterbil ropte wonder woman til meg, føltes litt sånn akkurat da:)
Mamma og pappa var litt bedre kledd for regnet enn meg..
Imingfjell!! Siste harde bakketopp, fant en fin fart og tok igjen de gutta som hadde kjørt forbi meg nedover. Ingen svakhetstegn, hadde ikke hatt noen skikkelig nedturer enda. Overraskende!!
Tøff i tryne.. Tommel opp :)
På toppen av Imingfjell skulle det egentlig være ganske lett inn til T2, men sinnsykt vind og null sikt gjorde det tøft. Jeg stod nesten stille oppe på fjellet!! Da slo det meg, alle har det like ille. Fokus fremover, bort med alle negative tanker. Nærmet meg snart 8 timer på sykkelen, planen var å bruke 7 timer. Vinden utgjør veldig mye på sykkel, så alle hadde brukt mer tid enn planlagt..
Etter 5 min i T2 (måtte en tur på do..) var jeg klar for 42 km løp. Det var så vondt å begynne å løpe, skulle øvd litt mer på overganger. Første 10 km ble passert på 55 min, måtte gå litt. Ida og pappa sa at jeg måtte løpe, prøve å ikke bli irritert. Det var det som var jobben til supporteamet mitt, presse meg :) Etter 15 km fikk vi avtalt 3 minutter med massasje med de snille kollegane mine Petter og Marius, føltes godt å få rista litt i låra. Fylte på med cola og potegull, matlysten og magen var på topp.
Teamet begynte å bli begymra om jeg skulle klarte svart trøye, jeg ble tatt igjen av flere stykker. Jeg bytta på å gå og løpe. Låra ville ikke fremover! Etter 20 km var det flere andre som også begynte å gå, det motiverte meg. Jeg klarte å plukke en del plasser før jeg skulle starte på Zoombie hill. Lå som nr 137 før jeg kom inn i bakken, hadde brukt 2:20 på 25 km. Raska med meg litt saltsild og salt pølse, det smake sinnsykt godt.
Jeg nullstilte, satte på musikk og dro ned rullgardina. Etter 1 km hadde jeg allerde plukke 6-7 stykker, pappa langa ut ved siden av meg. Hørte at han prøvde å si noe, men jeg svarte ikke. Jeg var inne i flytsona, det gikk så sinnsykt lett. Kanskje fordi det så ut som alle andre hadde gitt opp.. De rusla, jeg fikk skigang, som en ekte skiløper.
Endelig så vi noen jenter oppover bakken, jeg plukket de lett. Pappa spurte om jeg gikk for fort, jeg smilte og lo. Det var for godt til å være sant!!
Supportteamet overrasket meg med sjokolademelk, potetgull og kjeks. Pappa dynka hodet mitt med vann oppover hele veien, det var varmt.
Vi passerte 10-12 stykker til! Pappa snudde seg og sa til meg at vi parkerer de. Fikk mange herlige heiarop oppover hele Zoombie hill, dette var drømmen min. Jeg skulle på toppen!!!
Hadde verdens beste supporterteam som støtta meg hele veien!!!
Etter å ha brukt 1 t og 20 min opp Zoombie hill kom jeg til sjekkpunkt 32,5, jeg lå nå som nr 105 totalt. Spiste et par saltsild. Pappa og jeg fortsatte oppover i samme driv. En som kommenterte at det så ut som pappa gikk med usynlige staver, det gikk fortsatt ganske fort. Jeg fortsatte å plukke masse tøffe mannfolk som hadde knust meg på sykkel et par timer tidligere. Deilig følelse, jeg blir alltid sterkere for hver time som går!!
Fra 32, 5 km opp til porten klarte jeg å ta 15 stykker til. Der stod Ida og Edvard klar med ryggsekk. Jeg passerte porten som deltager nr 90. Hvor kom kreftene fra? Når tok det slutt? Solen skinte og jeg kunne se toppen foran meg. "Bare "4 km igjen, hofta hang ikke meg. Det var så vondt å løfte beina over steinene, husker ikke om jeg sa "au" når jeg gjorde det. Ida ga meg noen dytt i rompa, kroppen gikk mer sideveis enn rett fram.. Nå begynte det å bli lite krefter, hadde ikke lyst på noe mat eller drikke.
Kunne se toppen hele tiden, men det var forsatt langt og mange høydemeter igjen. Ble tatt igjen av et par gutter, hadde ikke energi til å henge meg på. Møtte mange glade Norseman deltagere på tur ned, de heiet meg opp mot toppen.
Video, endelig i mål :)
20 m igjen, jeg var tom!! Kjente ingen ting ville bare legge meg ned.. Jeg hadde klart målet mitt! Kom på toppen som nr 9 av damene og 94 totalt av alle sammen. 15 t og 29 minutter siden jeg hoppet i Eidfjorden!!
Fikk tomatsuppe og tørre klær, jeg var kald og sliten.
Etter 5 minutter på benken kom pappa med dagens gladmelding. Heisen funker ikke, du må gå ned. Jeg klarte ikke å reagere så mye på det, ville bare hjem i senga.
Fikk gode støttehjul av teamet mitt på tur ned, etter litt over en time var i endelig nede i bilen igjen. Liten kjøretur til leiligheten, mamma hadde gjort klart deilig mat og vin. Jeg kom meg ut av bilen spydde og hoppa rett i seng. Våknet kl 2 og spise deilig biff, to timer søvn og en ny runde med biff. Kroppen ropte etter næring!!!
Kl 11 dagen etter fikk jeg endelig det jeg har jobbet for lenge DEN SVARTE T-SKJORTEN, det er det Norseman handler om. Vinneren får også "bare" den trøya.
Jeg har fått bevist for meg selv at jeg er tøff, jeg er så stolt og glad. Har egentlig ikke noen ord til å beskrive dette!! Det var akkurat så kult og hardt som jeg hadde forestilt meg :)
Gruppebilde med alle som klarte å gjennomføre Norseman
Skal jeg gjøre dette igjen? Svaret i går var nei, idag er jeg faktisk litt usikker...
